Minneord

Det utenkelige øyeblikket er kommet. Jeg visste det ville komme før eller seinere, men ikke slik. Ikke så plutselig. Smertene fra kreften som herjet i kroppen din har du aldri vist. Du har alltid vært sterkere enn oss andre.

Erdal, sommeren 2001. Preben og meg på terrassen til Tina Kambestad.

"Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har bare utrolig lyst til å leve."

- Preben Westrebø 1982-2015

Ordene dine veier tungt.

Du har vært en mentor, et forbilde, en venn. Helt siden tiden på ungdomsskolen hvor vi ble kjent, og gjennom årene som har gått, har du vært en som lyser opp alle rom du kommer inn i. Personligheten din alene var nok til å fylle et hvert lokale.

Din evne, og ditt ønske, om å samle mennesker. Ditt store smil. Dine store tanker. Ingenting har vært noe annet enn en utfordring som du lett kunne forsere. Dessverre møtte du din match alt for tidlig.

“We must conquer life by living it to the full, and then we can go to meet death with a certain prestige.”
- Aleister Crowley

Du levde virkelig livet ditt fullt ut!

Minnene er mange, og gode. Selv om man tenker gjennom alt det vi skulle gjort. Alle ordene vi skulle sagt. Kan vi ikke endre på fortiden. Det er heller ingen av minnene jeg vil endre. Jeg vil bare at de skulle vært flere. Jeg ville bare at du skulle vært her.

Nå går mine tanker til familie, til venner, og til alle andre som mannen med et hjerte av gull har berørt gjennom sitt alt for korte liv. Du er dypt savnet allerede. Savnet, som nå er friskt i minnet, vil alltid være der. Hvil i fred. Vi sees igjen.